Jeg kjemper desperat for å overbevise kroppen min om at den er helt i orden. Det er jo bursdagen min, og det ville være passe irriterende å bli syk når man har vært i toppform de første 5 ukene i El Salvador.
Etter en lang stund titter jeg bort på to selvlysende streker som forteller meg at klokka er 04.30. I det samme finner kroppen min og jeg ut at jeg kun har en mulighet. I løpet av brøkdels sekunder legger jeg en plan om å løpe til utedoen – hvor alacranene (små skorpionslektninger) og kakerlakkene venter. Men det er mer enn mørkt rundt meg, og døra er stengt med en stokk, så det tar akkurat noen sekunder for mye å komme seg ut. 2 meter utenfor døra må jeg overgi meg.
Klokka halv åtte kommer en lang rekke brigadister syngende inn til meg, "Hurra for deg...!" Jeg får en flaske Sprite av Bitte og et eple av Vemund. Jeg føler meg ekkel, men er likevel bestemt på å gjennomføre planen om å dra med hele brigaden til "Suchi" for å feire med is og brus.
Mens de andre hakket og trillet stein i 2 ½ time, rakk jeg å spy fire ganger. Angående turen til byen hadde jeg ikke lengre noe valg – Jeg måtte dra – men årsaken var ikke lengre bursdagsfeiring., men amøbetesting. Etter å ha spydd litt til tusler jeg til busstoppet sammen med Maja og rekker så vidt 11.30 bussen. Bussturen på 40 minutter går utrolig nok bra, og da vi ankommer Suchitoto følger Anne meg med en gang til nonneklinikken. Laboratorium stengt. Mens Anne spør flertallige forbipasserende om veien til det offentlige sykehuset, sitter jeg på diverse fortauskanter og føler meg mindre appetittelig.
Tungt hode, grønt ansikt, magen på vranga og kroppsdeler av gele. Anne kjøper cola til meg, og etter at jeg har klart å slurpe i meg tre små slurker, prøver hun å overbevise meg om at jeg klarer å gå til sykehuset.
"Tenk hvis det hadde kommet en stor, farlig hund og skulle bite deg! – Da hadde du klart å gå!". Jeg føler meg som en drittunge da jeg etterfulgt av Annes trøst og formaninger klarer å reise meg. 7 skritt tar det den brusen å stå opp fra min føde. Og en liten landsbyjente har visst aldri sett grønt vann seile nedover gata.
Vi kjemper meg videre til sykehuset, hvor vi - som jeg kunne forventet i dette landet – må igjennom tidkrevende prosedyrer, flere skranker, forskjellige korridorer og diverse ansatte før jeg får et lite "innskrivnings-carnet". Hvorfor spør de meg om hva mamma og pappa heter, og ikke hvilken dato jeg ble født? Skuffende – Jeg har tross alt bursdag....
Etter en liten prat med legen, tar barmhjertige Anne for seg drittjobben. Hun skal overføre mine etterlatenskaper fra en pose til et barnemat-glass. De hadde ingen glass på nonneklinikken, men det var tilfeldigvis da jeg måtte på do. Hvilket førte til at min trofaste hjelper måtte bære en pose, som burde vært merket med faresignaler, gjennom hele Suchitoto til sykehuset. Stakkars, snille Anne. Men hun klarer jobben utmerket mens jeg ligger inne på legens kontor og sluker "El suero de la vida" (livets serum), vann blandet med salter, mineraler og andre sunne ting.
Smaken er utholdelig og jeg merker at det hjelper. Til slutt klarer jeg faktisk å få sove. Klokka halv fire – da det er en ½ time til siste bussen hjem – får vi resultatet. Sykesøster kommer inn og spør med forskrekket stemme "Hva har du spist? Har du drukket vann fra krana?" Jeg smiler og spør om hva det er som feiler meg. Joda, jeg har 2 amøber, 3 parasitter og attpåtil en infeksjon! Anne og jeg begynner å le – i en slik situasjon klarer man ikke lengre å synes synd på seg selv. Alt er bare komisk.
Vi er begge to fornøyde med resultatet, og konkluderer med at vi har fått svært bra uttelling for 3 timers venting. Etter diverse instruksjoner om hvor mye og hvilke medisiner jeg skal spise (3 typer + serum + amøbetest = 15 kroner), spaserer vi lattermilde ut av sykehuset og rekker akkurat å finne resten av brigaden og kjøpe oss masse å drikke før bussen drar.
Da vi kommer til El Bario samles vi på "tienda’n" – som vanlig. Man har nemlig en plan om å overrekke meg presanger. 4 doruller, 2 etterlengtede penner, en neglelakk og puseklistremerker – alt pent lagt i en Ole Brumm papirpose.
Resten av dagen og kvelden tilbringer jeg sittende i senga mi mens jeg spiller kort med brødrene mine, Stefans bror, Maja og Ellen.
Som et plaster på såret fikk jeg feiret med kjæresten da jeg var i San Salvador helgen etterpå, og det var i grunnen den beste presang jeg kunne få.
-Maria-